Indisk spinatstuing og halvfulle glass

25398438_1315046388607316_2381832124588658071_o.jpg

Allerede da flyet lettet fra Gardermoen, en tidlig morgen i desember 2017 visste jeg at reisen jeg var i ferd med å legge ut på, alene, til India - skulle bli et eventyr. Det jeg ikke visste, det jeg ikke hadde noen anelse om - var hvordan den indirekte ville føre til noen livsomveltende forandringer jeg aldri i mine villeste drømmer kunne forestilt meg.

Hvis du tenker at jeg begynte med yoga og nå gjør headstand på kontoret i lunsjpausen, mediterte meg til levitasjon, oppdaget en ingrediens som forandret livet mitt eller konverterte til hinduismen på denne turen, så må jeg skuffe deg. Det hele endte riktignok på hodet, det har i perioder føltes som jeg har observert livet mitt utenfra, en helt essensiell ingrediens i livet mitt er forandret for godt og jeg har tilbrakt mye av det siste halve året med å nære en stadig sterkere tro på karma. Og du skal få en oppskrift også, på slutten av denne historien.

Noen uker før jeg reiste til India, hvor jeg i en uke skulle være stedfortreder for min mentor og venn Andreas Viestad - som hvert år i desember tar med familien sin til gården han har i Sør-Afrika - leste jeg Elena Ferrantes bok "Days of Abandonment" (Svikne dagar). På bokomslaget stod det med utropstegn og krigstyper hvor grusom, mørk og dyster boken var, og jeg slukte den på tre kvelder - med kanelte og klump i halsen.

25532156_2104214716481599_4799062688107383189_o.jpg
25398289_1312860605492561_8468429642745037673_o.jpg

India var et eventyr. En magisk reise hvor jeg samlet historier, mennesker, smaker og opplevelser jeg aldri vil glemme, og som jeg skal gjøre mitt beste for å dele i tiden som kommer. Jeg gikk gatelangs i Old Dehli, spiste gatemat til frokost, og traff en ku med særdeles god klessmak.

 

Jeg fikk hellig basilikum for et langt liv av Indias svar på Rannfrid Rasmussen, traff kvinnen som har revolusjonert det Indiske kjøkkens renome utenfor landets relativt omfattende grenser - og danset hele natten i en usansynlig villa som lå i det mer usansynlige boligområdet midt inne i en gigantisk golfklubb i Dehli. (Som du ser iført min nye Djengis Khan-cape)

IMG_4179.jpg

Jeg reiste et halvt døgn for å komme frem til en vidunderlig vingård midt i ødemarken og traff noen helt unike mennesker jeg aldri kommer til å glemme. Ms. Tanya, Monika, Sanjoo, Kadambari, Anubhav. Jeg skal fortelle alt om luktene og smakene og menneskene.

32832700_10156456401842417_5453526305960099840_n.jpg
25394850_1535288243221909_46714698334456724_o.jpg
IMG_4177.jpg
IMG_4178.jpg

Men først er jeg rett og slett nødt til å fortelle kort om tiden som fulgte etter at jeg kom hjem igjen, tiden som fulgte etter en cliffhanger av en hjemreise - fra Mumbai via Dehli, til København og deretter Oslo. Fire dager før julen jeg skulle arrangere for 16 gjester fra fem forskjellige land - etter fire avlyste fly, tre glass oksidert "Blue Nun Red Wine" på en flyplass hvor ingenting ga mening - og hvordan jeg der og da lengtet sånn etter å komme hjem - til det varmeste og tryggeste og vakreste stedet et menneske kan ha - familien sin. Men da jeg endelig kom hjem til Norge var virkeligheten så altfor lik litteraturen - og hele livet ble snudd opp ned.

Noe jeg har lært det siste halve året er at definisjonen på familie kan være så mangt. Og at jeg, til tross for en relativt liten ordentlig nær biologisk familie - i realiteten har et helt enormt sosialt nettverk av forståelsesfulle, omsorgsfulle, kjærlige og varme venner som dannet et beskyttende skjold rundt meg og reddet meg fra den ødeleggende, introverte ensomheten som skildres i "Svikne dagar" - da det samme som hender med Olga, hendte i mitt liv.

Og plutselig en dag våkner man opp, og innser at "nå er det sånn". Nå er det delte ferier, delt omsorg, dobbelt så mange regninger - men også dobbelt så mye tid til seg selv.

Når jeg snakker med andre som nylig har gått igjennom samme prosess som meg og har barn, er det en ting jeg merker at gjentar seg. Fordi en skilsmisse fører til at man i de aller fleste tilfeller i likestilte Norge får se barna sine mindre enn tidligere, er det til en viss grad skambelagt å si at man kan finne glede ved den nyvunnede "alenetiden".

"Jeg vet at jeg egentlig ikke burde si det, men det er ganske digg den uken jeg er alene" kan folk si - men det gjør meg så uendelig glad å høre. For jeg vet hvilken vei de har måttet gå for å komme dit. Det er ingen som får barn bare for så å skrive under på at man skal se dem annenhver uke frem til de blir myndige. Det er et brutalt regnestykke, man får seks måneder og grovt sett to og en halv ferie sammen med dem per kalenderår. Klarer man da å ikke gå under, syntes jeg man fortjener en rungende applaus og ikke skjeve blikk hvis man evner å finne glede i tiden man ikke lenger disponerer selv.

En løsning på dette ganske opprivende savnet etter barna har for meg vært å fylle dansekortet. Og heldigvis er jeg omgitt av de snilleste, varmeste, mest inkluderende og rauseste folka dette landet har å by på - så dagene fylles opp av turer i skogen, sabling på plattingen, filosofiske samtaler, togturer, musikkopplevelser, spillelisteutvekslinger, dansing i alle tenkelige omgivelser - og noen helt vidunderlige middager. Som den jeg spiste i går hos min venninne Vilde, og her skal gjøre mitt ypperste for å gjenskape etter hukommelsen.

Best av alt? Du bruker sansynligvis kortere tid på å lage dette måltidet enn du har brukt på å lese denne teksten.

En slags Palak Paneer du kan spise med verdens beste folk den uken du ikke lenger disponerer selv;

Du trenger

  • 2 poser frossen spinat (ca 800 gram)
  • 2-500 gram fast, salt ost med høyt fettinnhold (Feta/Beyaz Peynir - evnt Tofu for vegansk alternativ)
  • 1 stor løk
  • fløte/vegansk alternativ (de med havre funger ofte innmari bra)
  • garam masala
  • spisskumin
  • gurkemeie

Like mengder finhakket

  • hvitløk
  • chili (styrke etter smak)
  • ingefær

Kutt løk og stek opp med finhakket hvitløk, chili og ingefær i nøytral olje. Ha i de forskjellige krydrene (kanskje 1-2 ts av hver, spørs på preferanser, produsent og kokelengde) Når dette er godt integrert, løken er blank og kjøkkenet ditt lukter som et eventyr - har du over spinaten og lar dette putre på medium varme under jevnlig omrøring til spinaten har tint og noe av vannet har fordampet. Lag ris, kutt ost/tofu i chunks, dekk bordet og smak til spinatgryten med fløte/havre"fløte" og salt. Server gjerne med mango eller tomatchutney for ikke å glemme mine nye favorittpickles som jeg oppdaget i India - hvitløk og lime. 

Og du - bildet av retten kommer. Men noen ganger sier faktisk tusen ord mer.

Kommenter gjerne om det er noe du lurer på, og hvis du er sulten på mer - kan du følge matvrakbloggen på facebookinstagram eller legg meg til på snapchat: piaskevik